Arkiv | litteratur RSS feed for this section

nydeleg, er det ikkje?

1 Dec

bileta, er lenka til opphavet

-

kunne eg opne deg
kunne du ha ein lås rett over nasen
som på ei gamal dagbok
kunne eg ha ein nøkkel, kunne eg opne deg
lage ei glipe i pannebrasken sleppe blodet ut
og lyset inn kunne du vere
veldig kunne eg vere lita
mikroskopisk, ville du la meg gå
inn i deg inn under
pannebraskane, ville du la meg
kravle inn, forbi storehjernen ville du
la meg legge meg ned der
omfamne
ein synapse ved
roten av
ein dendritt
ville du
framleis
tenkje godt om meg
ville tanken din
kile meg, kjele med meg
ei lita elektrisk lading
som plutseleg for forbi

-

pst! eg har skrive om biopsi, debutboka til lars ramslie på milliardaravmenneskeimellom! gå inn på bloggen, eller trykk her!

vi blir så stille

24 Jan

ein del folk ville nok karakterisere meg for høgrøsta. heilt frå eg var lita har eg snakka høgt, først av di eg hadde dårleg hørsel, seinare av di eg forsto ein måtte snakke høgt for å bli høyrd. og eg ville bli høyrd. eg nekta å finne meg i noko anna.

eg har alltid vore tydeleg. i tiandeklasse kutta eg av meg alt håret. eg gjekk i baggy jeans. og eg høyrde på noko av den mest høgrøsta hip-hopen som var nett på, juelz santana med what the games been missing. eg var aldri særleg frekk, eller stygg, eller sint, som gjerne er stereotype eigenskapar ein tillegg jenter som gjer den typen utradisjonelle ting. eg var berre tydeleg, og trygg, og frykteleg mykje glad. eg var stolt.

etter eg blei sjuk, eller når eg blei sjuk, så blei eg stille. stille i sosiale samanhengar, stille i samtalar, stille på bloggen, stille i familien.

eg held på å skrive ei tekst om kvinner og galskap i litteraturen. og kva finn eg? jo, at dei fleste der er som meg. i bøkene eg har lese oppigjennom så har kvinner som på ein eller måte har vore psykisk sjuk alle har vore stille. mange av dei har vore forsiktige, depressive og reflektere jenter, ambisiøse før dei blei sjuk, likegyldige etter.

rihanna var på skavlan på fredag, som sikkert mange har fått med seg. der snakka ho mellom anna om kor lang tid det tok før ho kunne snakke igjen, snakke om det ho hadde vore gjennom i etterkant av forholdet med chris brown. men ho tok til mæle igjen. motmæle kan ein til og med seie, og framstår som ein tøff dame, med ei tøff historie om ei kvinne som ikkje ville vere offer. den som teier samtykker, heiter det i eit ordtak. og litteraturen er full av jenter som teier. derfor er det så bra med sånne som rihanna. som tar til motmæle.

sjekk ut http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/198534 om du vil sjå intervjuet skavlan gjorde med ho.

when i am dead my dearest

10 Nov

for hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. så stopper det.

(første settning, min kamp 1, karl ove knausgård)

desse menneska skal døy. alle desse menneska som sit på trikken i store ytterklede, med lysande andlet, på veg heim frå arbeid, heim til familiar, alle som ein som sit og ser ut av rutene mot byen, mot andre menneske som går ute i kulda i enno meir klede enn vi her inne har på, alle som ser mot lysa der ute, i mørkret; som ser på lyktestolpar og inn i stover som blinkar forbi ettersom trikken farar nedover grefsenveien frå storo, andre ser frå andletet til andletet og samanliknar spor av liv; fødselsmerke, leverflekker, føflekker; noen har bitt hud av lippene, av fingertuppane, hud, eller negler, hår har vore farga, veks ut, eller som han med dreads, han må gjere noko meir snart, eller klippe dei av

tida, tida, tida

natta har lagt seg i store poser under augo på ein mann på ei kvinne, kanskje har dei lege vakna og tenkt på dauden, at dei skal døy, eller at den som ligg ved sida i senga, eller i rommet, eller i bustaden òg skal døy, før eller etter dei, kanskje vil dei oppleve at nett du har døydd eller er daud og i det dei tenkjer dette er klokka kanskje blitt fjorten minutt over fire og sjølv om dei skal opp tidleg i morgon, sjølv om dei sto opp tidleg i dag tidleg òg får dei ikkje sove, dei ligg vakne og ser i taket, ser i det kvite taket og tenkjer på dauden, det å døy, og derfor, av di dei tenkte dette sit dei på trikken, eg kan sjå dei, med svevnen i store poser under augo, eller var det natta, eg er ikkje sikker

tida, tida, tida

har på andre nappa ut hårstrå, kanskje først frå panna, frå sidene, tida nappar sakta ut eit og eit hårstrå frå panna, til mannen som sit framfor meg, som kanskje kan vere seks og tjue, la oss seie det, og enno har nok hår til å kunne dra det fram frå bakhovudet sånn at det nesten dekker vikene, nesten, for alle, som eg, kan sjå at det berre er ein annan form for hentesveis der håret liksom blir dradd framover. sjølv om eg tykkjer det verkar dumt kan eg ikkje anna å forstå; det er vond å merke tida rykke fram over eige kropp, tida som tek ein til fange, den unge mannen mistar håret, snart er han gamal, snart så

tida, tida, tida

fer lettare fram mot meg, til no har ho nøgd seg med å forsiktig stryke liner i panna mi som eg kan sjå om eg lener meg fram til glaset på trikken og det er skikkeleg mørkt ute, som no. små liner som minner meg om grensene på kartet, grenser, som det berre skal bli fleire av ettersom tida rykker fram og koloniserer kroppen; liner ut frå augekroken, frå munnvikene, mot nasen, liner langs kanten av overlippa

tida, tida, tida

sakte menn sikkert gjer ho oss til andre enn vi eigentleg er, tilslutt igjen til noko heilt anna, oske, eller rotnande kjøt; vi skal døy; vi må døy og heile verda, med sine andlet og sine ytterklede, stemmer og skrik, med sitt lys og mørker, kjærteikn og lengt skal forsvinne og erstattast med ingenting; eit klart lys, eit stummande mørkre

kven vil vere karl ove knausgård?

9 Nov

eg har tenkt over dagane, og vekene, og alle dei kompromissa som skal til for tida; eg kallar det kompromiss. kvardagen er oppslukt av alle dei små gjeremåla, alt eg må passe på, for å ha det bra. passe på at eg et, med jamne mellomrom så eg ikkje skal bli fortvila, å drikke likeså. passe på at eg for kvile, slappe av og samstundes lese, nett nok, til at eg klarar å halde meg ajour med dei tjue studiepoenga eg tek, så eg ikkje blir stressa og fortvila, eg må passe på at eg kjem meg ut, passe på at eg får møte vener, ikkje for mange i slengen, ein her, ein der, passe på at det ikkje blir for mykje, at eg ikkje blir sliten, ikkje for lenge, passe på at eg går heim, ikkje for seint, så eg kan legge meg tidleg nok til å søve, søve dei tolv timane eg treng for at eg skal klare dei neste tolv i vaken tilstand, utan å vere redd for å briste

det kjennest som eit kompromiss, for det er så mykje eg heller ville gjere; studere tusen ting, finne ut det som er å finne ut, om heidegger, habermas, gadamer, om sarte, beavoir, iragaray, kristeva og butler, derrida og foucault, merleau-ponty eg vil skrive ferdig diktsamlinga, ein roman, byrje på ein masteroppgåve; sakte men sikkert byrje å finne ut av det, ut av noko, sakte med sikkert setje ord på mysteria som ligg som tung tåke i brystet, dette som er viktig, kvifor skriv menneska, kvifor skriv eg

ikkje bry seg om kvardagen, kva er det å ha det bra, heller finne ut av det, den eksistensielle smerta til sarte, kanskje er det der det er noko å utrette, ikkje i dette, i det som forsvinn mellom dei tusen omsyna eg må ta for å heile tida halde meg i balanse

(kristina tenkjer som karl ove 1: kampen mot kvardagen)

-

av og til må eg slutte å lese. av og til blir eg så oppslukt av bøker at eg berre må samle opp all viljestyrke og legge dei frå meg, for ei tid. elles kan det gå gale. eg kan lese tusenvis av sider i strekk, berre pause om blæra mi held på å sprekke, eg, som elles nyttar så mykje tid på å tenkje på, lage og ete mat, kan gå i dagevis nærast utan å få i meg ei beta. eg har ofte lurt på korleis det går til. eg har lese meg sjuk, meir enn ein gong. vore i transe i så mange dagar at eg har kome ut på andre sida med feber. bøker kan ta over meg. som kvite niggarar av ambjørnsen haustferien då eg var tretten. når eg hugsar attende verkar det som om det var mørkt fire dagar i strekk. eg trur eg var erling haefs desse dagane, eg budde i bergen, eg eksprimenterte med narkotika, eg skreiv, eg var på veg ut for stupet. sjølvsagt var eg ikkje erling haefs, det visste eg jo godt. eg visste at eg var meg, kristina. men det var berre som om eg hadde fått alt erling haefs var, gjennom boka. at heile erling, hans humør, desperasjon og kjensle av å stå utanføre samfunnet hadde sklidd inn i hovudet mitt og var der dei fire dagane eg las boka. heldigvis ikkje lengre.

på same måte kunne eg skli inn i kva det skulle vere. og kome ut igjen noko rufsete på sida. kven vil vere hovudpersonen i brotsverk og straff? likevel vert det umogleg å ikkje lese. og eg visste jo at magien blei broten når eg var ferdig, når eg la boka ned. frå å vere ei eige verd der eg var eit heilt anna menneske, ei verd som så lenge ein las var parallell med denne verda, blei boka berre ei bok, i papp og papir eller litt meir, meir eller mindre kvite sider med små snirkla svarte bokstavar, som var nett det, svarte bokstavar, og heile verda og det menneske eg nett hadde vore på innsida av eller rett og slett nett hadde vore, var borte.

og nett det har alltid fascinert meg, korleis ei bok kan vere ei heil verd når du les henne, og så plutseleg, berre vere ei bok igjen. korleis kunne det gå an?

på eit eller anna vis har eg fått svaret. på eit eller anna vis har eg fått svaret. det siste halve året er det nemlig sånn at eg blir infisert av bøker. og mot det nytter det ikkje med tamiflu. det byrjar gjerne med at eg er litt sliten. så blir eg gjerne oppslukt av ei bok. på eit eller anna tidspunkt byrjar hovudpersonen å skli litt over i meg. så når eg tenkjer over rare ting som livet mitt, som meinig, som samfunnet og språk, så tenkjer eg plutseleg noko som er veldig likt hovudpersonen sine tankar. utan at eg er klar over det. etter ein stund kan eg kjenne det igjen, og tenkje, steike, no tenkjer eg som karl ove knausgård. det er kanskje ikkje så bra.

for det er ikkje berre tankar og analyser. det er kjensler, von og desperasjon og det spring frå boka inn i meg. det er jo litt greit, så lenge ein les. men så må det slutte. kven er det som vil gå rundt å vere karl ove knausgård heile tida? når verda allereie har ein som slit nok som det er?

då gjeld det å lukke boka, lage seg ein kopp kakao og kvile litt. la bøker vere bøker. sjå seg om i stova. kysse han fine som kanskje sit og jobbar med ein komposisjon, han vil sjå opp, stryke meg over kinnet og spørje korleis det går og eg vil susse han igjen, kanskje på panna og seie betre, no.

rom

3 Nov

eg gjer plass til deg i senga
når eg veit du skal kome
om natta

då vrir eg meg inn
under vindauge, inn
mot veggen, vrir eg meg
så lakenet bølgjer rundt meg
og det blir som eit rede, her eg ligg

og ventar på deg

-

eg elskar stig sæterbakken. eg har enn ikkje tørt å lese noko av det han har skrive, men det er uansett ikkje bøkene hans eg elskar, det er han.

kanskje er det ikkje han, ikkje han som menneske. om eg såg han på gata ville eg aldri kunne seie, hei, stig, eg elskar deg. eg ville etter alt sannsyn ikkje seie noko i det heile, sjølv om eg har snakka med han før. kvifor skulle eg seie noko, kvifor ville han hugse meg? folk hugsar ikkje kvarandre. men eg hugsar stig, eg hugsar stig sæterbakken. kanskje ikkje som menneske.

eg elskar stig sæterbakken. mannen er eit vandrande dikt. eg elskar korleis han ber sin grånande tragedie utanpå kroppen, vakenettene under auga. korleis han kler seg i mørk blazer eller skinjakke og korleis eg kan sjå han føre meg høyrande på post-punk og new wave i det blå lyset frå pc-skjermen når han skriv om natta. ser eg han på gata tenkjer eg, kvar er du på veg stig, eller frå kven, og eg kan sjå han føre meg i det han legg handbaken mot døra i det han dytter ho opp, eg kan sjå han gå ut av det som er ein vidopen gulmåla dør og eg kan sjå ho, som står bak; kanskje med langt brunt hår, med hendene hengane ned langs sida, av di det er det einaste ho kan gjere; stig går.

stig går. han går og let døra slå igjen, han går og let ho stå igjen på innsida av døra, seinare skal han kanskje hente dei få tinga han hadde liggande der som er vert å gå attende for å få tilbake; ein new order plate, kanskje. og kanskje er det ikkje berre for å få plata attende, kanskje er det for å sjå ho, med raude renner under auga og armane framleis hengande ned langs sida, og der, når han ser ho stå der heilt stille og berre sjå på han, med armane hengande, vil han kanskje gå bort til ho, vil han kanskje gå heilt nær og medan han lurar på kva han skal seie vil han kjenne ein kraftig impuls til å legge hovudet i nakkegropa hennar; å kapitulere, å falle attende til nærleiken, til ho, å bli eit, å forsvinne. i eit minutt eller to står han der og vurderer det, han står der og ser på haka hennar og nakkepartiet medan han bit seg i lippa og i det han skal til å skifte vektbalansen i kroppen snur ho seg, ho snur seg og går, men han har allereie sett i gong rørsla og er på veg framover, så det blir eit skritt fram før han snur og igjen legg handflata mot døra. denne gongen står ho med ryggen til, og det gjer liksom alt endeleg, han veit han ikkje kan gå attende fleire gongar, ho har snudd ryggen til, han skulle ikkje ha kome, det var betre sist, sånn det var, då ho sto der, liksom litt tafatt, med hendene hengande ned langs sida.

så skal du skrive. og eg ikkje tørre å lese. men eg skal sjå deg, gong etter gong skal eg sjå deg, springande med litt for tilstreva lette steg opp på scena, der du skal lese, og eg skal høyre deg, den mørke basstemma di i det du skal lese, eller fortelje, for det er sånn det kjennest, du skal fortelje til oss, til meg.

lift up your hearts

8 Jun

snart er eksamen ferdig. det er fint.

ginsberg når ein er trist og har vondt i nakken

6 Mar

eg hugsar du sat der framfor meg i kafeen
med beina i kross, du tromma på leggen

og dei firkanta brillene dine, såg ned i dongeristoffet
telte rillene i stoffet, kjem han heim snart
sa du utan lyd med dirrande lipper

eit tomt ark framfor deg
og du skreiv eit ord eller to
strauk så ut blyet med fingeren

såg på flekken i høgre hjørnet
det lysebrune arket
så lo du

(allen ginsberg er så fantastisk. dette klippet er så fint, av di han lesar og alle ler, og det er så gøy, for alle blir så trist når dei tenkjer på allen ginsberg, men det var nok mykje moro òg, det var nok det)

Følg

Få alle nye innlegg levert til Innboksen din.

Join 513 other followers