
eg gjer plass til deg i senga
når eg veit du skal kome
om natta
då vrir eg meg inn
under vindauge, inn
mot veggen, vrir eg meg
så lakenet bølgjer rundt meg
og det blir som eit rede, her eg ligg
og ventar på deg
-
eg elskar stig sæterbakken. eg har enn ikkje tørt å lese noko av det han har skrive, men det er uansett ikkje bøkene hans eg elskar, det er han.
kanskje er det ikkje han, ikkje han som menneske. om eg såg han på gata ville eg aldri kunne seie, hei, stig, eg elskar deg. eg ville etter alt sannsyn ikkje seie noko i det heile, sjølv om eg har snakka med han før. kvifor skulle eg seie noko, kvifor ville han hugse meg? folk hugsar ikkje kvarandre. men eg hugsar stig, eg hugsar stig sæterbakken. kanskje ikkje som menneske.
eg elskar stig sæterbakken. mannen er eit vandrande dikt. eg elskar korleis han ber sin grånande tragedie utanpå kroppen, vakenettene under auga. korleis han kler seg i mørk blazer eller skinjakke og korleis eg kan sjå han føre meg høyrande på post-punk og new wave i det blå lyset frå pc-skjermen når han skriv om natta. ser eg han på gata tenkjer eg, kvar er du på veg stig, eller frå kven, og eg kan sjå han føre meg i det han legg handbaken mot døra i det han dytter ho opp, eg kan sjå han gå ut av det som er ein vidopen gulmåla dør og eg kan sjå ho, som står bak; kanskje med langt brunt hår, med hendene hengane ned langs sida, av di det er det einaste ho kan gjere; stig går.
stig går. han går og let døra slå igjen, han går og let ho stå igjen på innsida av døra, seinare skal han kanskje hente dei få tinga han hadde liggande der som er vert å gå attende for å få tilbake; ein new order plate, kanskje. og kanskje er det ikkje berre for å få plata attende, kanskje er det for å sjå ho, med raude renner under auga og armane framleis hengande ned langs sida, og der, når han ser ho stå der heilt stille og berre sjå på han, med armane hengande, vil han kanskje gå bort til ho, vil han kanskje gå heilt nær og medan han lurar på kva han skal seie vil han kjenne ein kraftig impuls til å legge hovudet i nakkegropa hennar; å kapitulere, å falle attende til nærleiken, til ho, å bli eit, å forsvinne. i eit minutt eller to står han der og vurderer det, han står der og ser på haka hennar og nakkepartiet medan han bit seg i lippa og i det han skal til å skifte vektbalansen i kroppen snur ho seg, ho snur seg og går, men han har allereie sett i gong rørsla og er på veg framover, så det blir eit skritt fram før han snur og igjen legg handflata mot døra. denne gongen står ho med ryggen til, og det gjer liksom alt endeleg, han veit han ikkje kan gå attende fleire gongar, ho har snudd ryggen til, han skulle ikkje ha kome, det var betre sist, sånn det var, då ho sto der, liksom litt tafatt, med hendene hengande ned langs sida.
så skal du skrive. og eg ikkje tørre å lese. men eg skal sjå deg, gong etter gong skal eg sjå deg, springande med litt for tilstreva lette steg opp på scena, der du skal lese, og eg skal høyre deg, den mørke basstemma di i det du skal lese, eller fortelje, for det er sånn det kjennest, du skal fortelje til oss, til meg.